Utstilling av Else Moe Schmidt

28 nov 2019 18:00
3 feb 2020 15:00
Etc/GMT-1

Else Moe Schmidt
Vevde NARRATIVER
Billedvev
Frida Hansens hus 28.11.2019 – 03.02.2020.
Åpningen den 28.11, kl. 18.00.
Musikalsk innslag
Karina Kosjanenko, fiolin
Maria Bue Kessel, klaver.

Mandag, torsdag og fredag
i perioden 28.11. 2019 til
03.02.2020 kl. 10.00 -15.00.
I januar også søndager
kl. 13.00 -17.00.
Workshop søndag 19.01.
kl. 13.00 -17.00.
Kort historikk om norsk billedveving. Arbeidet med tradisjonelle billedvevteknikker er et ca. 3000 år gammelt kunsthåndverk som antas å ha røtter i den nære Orienten. De eldste, norske bildetekstilfrisene fra 800-tallet ble funnet i Osebergskipet men disse vevnadene skiller seg fra tradisjonell billedvev pga. sin spesielle masketeknikk og er vevd med brikkevev. Kunnskapen om og produksjonen av tradisjonell billed-vev antas å ha kommet til vårt land på slutten av 1500 tallet. Litterære kilder som Snorres saga, fragmenter av Osebergtekstilene og de gamle jomfruteppene fra1600-tallet vitner om at billedveven allerede den gang hadde et narrativt innhold og en budskapsformidling med tema som gudelære, heltedåd, kampmoral og kristendom.
Billedveving er kvinnehistorie i vårt land fordi den her har blitt utført av kvinner og kunsthåndverket har en nesten ubrutt historie frem til vår tid. Jomfruteppene fra 1600 og 1700 tallet formidlet bibelske lignelser i en dekorativ uttrykksform. Frida Hansen (1855-1931) fikk internasjonal berømmelse med sine storslagne tepper. Hun arbeidet med alt fra norsk billedvevtradisjon til Art Nouveau. Hun tok ofte utgangspunkt i historiske og bibelske fortellinger og noen av hennes tepper kan også ses på som en kvinnemanifestasjon. Hannah Ryggen (1894-1970) brakte tendenskunsten inn med sin samtidskritikk utført i et personlig billedspråk. Hun tok i sine vevde arbeider opp de politiske urolighetene i verden bl.a. knyttet til fascismen i Spania, Tyskland og Italia allerede før andre verdenskrig brøt ut. På 1970-tallet opplevde fagfeltet innovasjon og nytenking og mange billedvevere skapte vevnader som ofte hadde et politisk budskap, spesielt var de opptatt av kvinnekamp, kvinnefrigjøring, undertrykking og de protesterte mot krig. På 1980-tallet forsvant mye av budskapsformidlingen til fordel for ornamentet og lyriske naturskildringer. Den tradisjonelle billedvevingen er i våre dager på vikende front til fordel for friere og/eller blandingsteknikker og for tepper utført på jacardvevstolen kontrollert av datamaskiner. Kunstneren kan også få sine arbeider laget på jacardfabrikker etter fotografier eller datamanipulerte bilder, disse blir så tolket av en computor og oversatt til tekstil og kunstnerne trenger ikke å ha kunnskap verken om tekstiler eller veving. Et eksempel på dette er sceneteppet i den Norske opera. Disse arbeidene representerer derfor nye kunstfelt.
Om mine arbeider. Jeg arbeider som tekstilkunstner med tradisjonelle billedvevteknikker på oppstadvev. Jeg tegner motivene eller bruker egne fotografier bearbeidet på datamaskin som utgangspunkt for mine arbeider. Disse overføres til kartonger i full størrelse som brukes som mønster under vevingen. Mine billedtepper er vevd på tradisjonelle oppstadvever men for å kunne utføre de tre nyeste teppene med den teksturen jeg ønsket, utviklet min mann Kristen C. Schmidt noen nye vevtekniske løsninger. Tradisjonen tro har også mine tepper noe å fortelle, narrativer om kulturarv, kulturvern, naturen og miljøet, om levde liv og om fremtiden. Jeg har diktet tanker og meninger inn i det vevde slik jeg oppfatter det. Budskapet står i veven og betrakterne kan dikte videre med sitt eget liv. Tradisjonell billedveving er svært tidkrevende i tillegg har jeg i alle år undervist bl.a. derfor er min produksjon begrenset.
I de siste 5 årene har jeg nyttet plastemballasje som avfallssekker og brødposer retorisk i et forsøk på å kommunisere budskapet i veven tydeligere. Fokuset i disse arbeidene er bevaring av kulturarv og vern av naturen. I billedveven «Teppefall» er budskapet vern både av kunnskap og artefakter i dette tilfellet gamle åklær, dvs. vern av den immaterielle og den materielle kulturarven. Det fokuserer også på vår bruk og kast mentalitet, på forsøpling av miljøet og at plast fortrenger kulturarv og bruk av naturlige materialer. Kultur-arven er et materielt, visuelt og fortellende bindeledd om tiden og de ulike generasjonene, den represen-terer generasjoners materielle og realiserte produkter. Den har oppstått over lang tid ved nyskaping og ved mottatte impulser, den representerer det beste fra fortidens ideer og normer og den overføres fra genera-sjon til generasjon. Kulturarven representerer våre felles referanser og er vår kulturelle kapital. Hver gene-rasjon har et ansvar for å ta vare på kulturarven og til å innlemme nye produkter. Tar vi dette ansvaret på alvor? Det kan være vanskelig i samtidens øyeblikk å se hvilke produkter som har verdi også for fremtiden. Hver generasjon har her et ansvar og de må foreta valg. Da er det bedre å ta vare på litt for mye fordi frem-tidige generasjoner skal ta nye valg og de kan også komme til å vurdere annerledes enn oss. Å ta slike valg krever kunnskap og forståelse. Derfor er det vår oppgave å formidle kunnskap og bevissthet om hva kulturarven er. Kulturarven er viktig også fordi den representerer både vår artikulerte historie og den uartikulerte, tause kunnskapen.
I teppene «NANO – Nature artificielle» og «Nature artificielle II» er fokuset det enorme globale problemet plast. Vi risikerer å ødelegge viktige økosystemer og vi vet ikke om det er mulig å reversere de skadene som allerede har oppstått. Plastavfall brytes sakte ned ved hjelp av sollys, vind og vær og plasten deles opp i stadig mindre biter som tilslutt ender som mikroplast. Nedbryting av større plastavfall antas å være hovedkilden til mikroplastproblemet, men kildene er mange. Hvordan forholder vi oss til bruken av plast i dagliglivets nærmiljø? Tar vi inn over oss at til og med ved vask av fleeceplaggene våre frigjøres mikro-partikler? Vi handler plastblomster og plastjuletrær, unger og voksne, amatører og profesjonelle spiller fotball på plastsportsgress og i de private hager og balkonger nyttes kunstgress stadig oftere. Hva taper vi av opplevelser i og med naturen når plast erstatter gress og blomster, duft og årtidenes skiftninger, når vi i hverdagen møter en kunstig natur, en nature artificielle? Og hva gjør vi med livsvilkårene og klodens frem-tid når vi bruker og kaster all plasten?
Mange av mine billedtepper handler om å ta vare på bygninger som kan belyse forrige generasjoners innsats og livsførsel, fokuset her er den nyere delen av kulturarven fra ca. 1850 til 1950. Mange av disse bygningene er i ferd med å forsvinne bl.a. fordi de er for enkle og hverdagslige til å bli tatt vare på. Jeg mener at det ikke bare er de store og prektige gårdene som må bevares for ettertiden men også bygninger som huset folk flest som småbruk og husmannsplasser. En bør også ta vare på stølsbygninger, uteløer, naust og sjøhus fordi de viser et liv i nøysomhet, slit og strev noe som var realiteten for de fleste den gangen. Håndverksferdigheter og kunnskaper og ferdigheter knyttet til naturen er eksempler på immateriell kulturarv. Den immaterielle kulturarven er en kilde til identitet med forankring i historien. Omlegging av driftsmåter, raske endringer i liv og levemåter samt globalisering resulterer i at både kunnskap om og husene er i ferd med å forsvinne. Arvens immaterielle karakter gjør den ekstra sårbar.
Uteløen er motivet i flere av teppene mine. Fra 1300-tallet ble det reist uteløer innover i heiene. De var livsnødvendige for å skaffe nok fór til dyrene om vinteren. Bruken av uteløer tok slutt rundt 1950 og siden den gang har de blitt stående tomme. Når bygninger ikke brukes forfaller de fort og uten vedlikehold vil de etter relativt kort tid falle ned og forsvinne. Kolbein Falkeid har i et av sine dikt beskrevet denne sekundære suksesjonen slik: «Gress lukker langsomt menneskers spor». Men noen uteløer som den på Liastølmarken falt ikke ned, den ble brent. Slik mistet ikke bare gården en del av sin historie, vi mistet alle en del av vår felles historie. Uteløene forteller om det fattige Norge med slit, strev, fattigdom og matmangel. Når disse små løene som ligger innover i heiene forsvinner mister vi i tillegg et mål for en tur, en solvegg å sitte i og ikke minst et sted å reflektere over verdier, identitet og røtter. Å høre fortellinger om eller se bilder av disse løene kan ikke måle seg med i selvsyn å se og vurdere form, proporsjoner, materialer, byggeteknikk og tilpasning i landskapet. Mange uteløer her i fylket ble oppført i grindkonstruksjon, i Suldal kalt stav-konstruksjon, en ca. 4000 år gammel byggeteknikk.
Ved å ta vare på noen av bygningene som representerer vår nyere kulturhistorie er det mulig å leve i den nære historien. Ved å fortelle historier muntlig eller å kunne se ulike typer bilder som forteller historier fra vår nære fortid er viktig. Men å kunne trø over dørstokken i husene, vandre på de autentiske stedene, det må være den beste måten å skape tilhørighet på. For å leve i og daglig se noe av vår historie skaper identitet og røtter.
Teppet «Narrativer om mors rose» handler om plantekulturvern. Gamle plantesorter er viktige å ta vare på fordi de har en lokal tilkobling, de har tilpasset seg det lokale klimaet, de kan være spesielle og de kan brukes i foredlingen av nye sorter. Gamle hageplanter er en del av vår felles kulturarv. Planter som har vært brukt i kanskje 200 år og lengre er en viktig del av vår historie og identitet. I dag står mange av disse plantene i fare for å forsvinne bl.a. fordi de erstattes med nye og moderne sorter importert fra utlandet. I tv-programmet «Hagen», episode 2, 2018, sa hageeier Sylvia Eidsvik at blomster som har vært i min mors og mormors hage er den fineste gaven og den fineste arven en kan ha, at du tenker på personer og på familien din. Videre sa hun at med lukten blir du satt tilbake akkurat der du engang var, med masse gode minner. Akkurat slik opplever jeg det når jeg ser på og kjenner duften av min mors over 70 år gamle rose. Rosens skjønnhet og duft representerer dyrebare og inderlig gode opplevelser sammen med mine nærmeste som nå har gått bort. I dette teppet og i teppet «Om noen år vil antakelig også disse være borte» har jeg tatt utgangspunkt i kisteåklæets form og symbolbruk. I boken «Åklær å kle ei seng å veve et åkle», 2002, av Anne Grete Sandstad refereres det til Gunnar Danbolt som sier at det i middelalderen var vanlig å legge sengetepper over de døde. Sengeteppet, åklæet, fulgt ofte den døde fra vugge til grav og var slik med på å ramme inn menneskelivet. Danbolt sier videre at da kistene ble innført fikk teppet en ny funksjon ved at det dekket kisten under begravelsen. Anne Grete Sandstad sier at kisteåklæet ofte hadde et firkantet midtfelt. Det kunne ha en funksjon for plassering av gjenstander knyttet til seremonien. Kisteåklæene hadde ofte innvevde vernekors i midtfeltet. Når jeg henter frem kisteåkleets form og symboler løfter jeg samtidig frem og formidler kunnskap om en del av kulturarven som få i dag kjenner til.

Om Frida hansen

Om Frida hansen

Leie lokaler

Frida Hansens hus har rom til leie for kunstnere. Du kan også leie rom til lukkede selskap.

Les mer

Omvisning

Vi tar gjerne i mot grupper og skoleklasser for å fortelle historien.

Les mer